Anmeldelse: Den onde sirkelen

Om Torbjørn Røe Isaksen skal få bukt med utenforskapet som arbeidsminister, må han håpe på at Siv Jensen blir sittende på pengesekken i en kommende regjering.

Anmeldelse på Minervanett 2. september 2013 av Den onde sirkelen: Om å falle utenfor i verdens rikeste land av Torbjørn Røe Isaksen, Dreyer forlag, 2013.

Den aldri hvilende høyreideologen og stortingsrepresentanten Torbjørn Røe Isaksen har skrevet en kort og lesverdig bok om de som detter utenfor samfunnet og blir til det såkalte «utenforskapet». Bokens argument er at velferdsstatens skyggesider utgjør en «ond sirkel», som holder folk utenfor framfor å hjelpe.

Høyremannen Røe Isaksen angriper velferdsstaten fra venstre. Det er et friskt pust som er verdt å ta på alvor, også for Isaksens politiske motstandere. Alt er ikke som det skal være i velferdsstaten Norge. Men den kostnadsorienterte høyremannen i Røe Isaksen skulle fått mer plass om løsningene skal bli tatt på alvor.

Onde-sirkelenUtenforskapet

Boka setter fingeren på et viktig problem. Det er en vesentlig andel av den norske befolkning som faller utenfor, noe som Røe Isaksen mener på sikt vil kunne gjøre at vi får «en permanent underklasse i Norge». Det er seks punkter som bidrar til utenforskapet, og som til sammen utgjør «den onde sirkelen».

  1. Skolen opprettholder sosiale forskjeller. Det vil si at barn fra «møblerte hjem» gjør det bedre på skolen.
  2. 1 av 5 fullfører ikke videregående skole.
  3. Velferdssystemet passiviserer mottakerne.
  4. Det lønner seg ikke alltid å jobbe, i alle fall ikke på kort sikt.
  5. Flere får psykiske problemer.
  6. Og sist, utenforskapet går i arv.

Kritikk fra venstre

Røe Isaksens prosjekt er spesielt interessant om vi plasserer det i et historisk perspektiv. I tiårene etter andre verdenskrig var det stor enighet om behovet for å bygge ut velferdsstaten,  og gi alle borgere et sosialt sikkerhetsnett. Alle skulle med.

På 1970- og 80-tallet fikk derimot velferdsstaten sterk kritikk fra både venstre- og høyresiden. Høyresiden reagerte på at staten hadde vokst seg for stor, at den var for ineffektiv og at den kostet for mye. Det er her skillelinjen mellom høyre- og venstresiden i politikken ofte ligger.

Røe Isaksen skyr unna den tradisjonelle kritikken fra høyre.

Røe Isaksen skyr unna den tradisjonelle kritikken fra høyre. Han bygger derimot videre på kritikken som kom fra venstre, blant annet fra Claus Offe og Jürgen Habermas.

Problemet er ikke, ifølge disse, velferdsstatens størrelse, men at den ikke gjør en god nok jobb for de som detter utenfor. Den blir for rigid, lite fleksibel og passiviserende i møte med de virkelig vanskeligstilte.

Velferdsstatens skyggeside

Røe Isaksens diagnose er treffende. Minst en av fem går ut fra grunnskolen med «så dårlige lese- og skriveferdigheter at mange i praksis er funksjonelle analfabeter», og elevenes prestasjoner ser ut til å følge foreldrenes utdanningsnivå i større grad enn før. En av fem er også antallet heltidsansatte arbeidstakere som er lavtlønte. Han reagerer også på at folk, og spesielt sosialdemokrater (sic!), «snakker ned» arbeidstakere som tar såkalte «drittjobber». Også den «kraftige økningen [i] antall uføre» bekymrer forfatteren.

Det er som å høre en SV-er med mastergrad i sosiologi fra Blindern, men det gjør ikke budskapet mindre alvorlig.

Røe Isaksen er også opptatt av det mest alvorlige punktet i heksagrammet: Ulikhetene gjenskapes fra generasjon til generasjon. Slekter skal følge slekters gang, og det gjelder også blant de uføre. Han trekker på forskning som viser at risikoen for å bli ufør er tre ganger så høy blant de med foreldre som er uføretrygdet sammenliknet med befolkningen som helhet. Også det sosiale miljøet smitter, så bor du et sted med mange som er på trygd øker sannsynligheten for at også du vil gå på trygd. Det er som å høre en SV-er med mastergrad i sosiologi fra Blindern, men det gjør ikke budskapet mindre alvorlig.

Det er lett å være enig i diagnosen og kravene den stiller: Det er en vesentlig andel som faller utenfor i Norge og det må vi gjøre noe med. Men hvilken resept skriver den konservative politikeren ut?

De virkelig store pengene

I stil med bokas størrelse (du leser den på en kveld), kommer ingen komplett liste over alt som må gjøres. Vi får likevel servert en liten begynnelse.

Røe Isaksen skal for det første «bruke de virkelig store pengene på et kraftig løft for etter- og videreutdannelse av denne yrkesgruppen». Han vil legge til rette for at flere kan ta videregående skole i bedrifter; innføre aktivitetsplikt for å motta stønader; initiere «en storsatsing på lese- og skriveopplæring for voksne»; og gi flere sjanser til å ta videregående – selv om de har brukt opp retten sin. De som er på uføretrygd i dag må få lønnstilskudd for arbeid, og om de feiler, skal Nav «garantere en arbeidsplass … for eksempel gjennom kommunen». (Mine kursiveringer.)

Det er likevel grunn til å stusse ved Røe Isaksens smørbrødliste.

Og lista fortsetter. Jeg, som er sosialdemokrat med røtter lenger ute på venstresiden, har lite å utsette på de fleste av Røe Isaksens poenger. At velferdsstaten bør tilpasses de utfordringene vi står overfor, er en problemstilling som går på tvers av politiske skillelinjer. Det er likevel grunn til å stusse ved Røe Isaksens smørbrødliste.

Han presenterer ingen tall på hvor mye ønskelista vil koste den jevne skattebetaler. Det er kanskje for mye forlangt for en bok av dette kaliber. Men skal Røe Isaksen ha håp om å få gjennomført halvparten om han skulle bli arbeidsminister, må han håpe på at Siv Jensen og ikke Erna Solberg sitter på pengesekken. For dette kan bli dyrt.

Og blir det noe igjen til Røe Isaksens liberalistiske partikamerater? Det blir lite plass til skatteletter om utenforskapet skal følges opp så tett som denne boka legger opp til. Det Røe Isaksen foreslår, vil i praksis innebære en fordypning av velferdsstaten, også med tanke på kostnader.

Formynderen

Det er ikke bare liberalistene som har grunn til å stusse over Røe Isaksens tiltakspakke. For i iveren etter å hjelpe folk ut av velferdsfella, går han langt i å bli den formynderske sosialdemokraten han ofte advarer mot.

For å stimulere til arbeid, eller styrke arbeidslinja som de sier det i Arbeiderpartiets lokaler på Youngstorget, ønsker Røe Isaksen å redusere kontantytelsen og heller gi penger direkte til velferdstilbudene, som gratis barnehage eller SFO. Ikke et dårlig tiltak i seg selv, men forfatteren går lenger. Han vil også gi direkte støtte til «barnas fritidsaktiviteter, utstyr de trenger eller sports- og kulturbegivenheter».

Det å frata mottakere av velferdsytelser friheten til selv å disponere midlene er kilden til passivitet, ikke frihet fra den.

Denne mistenksomheten mot at trygdemottakerne ikke vil bruke pengene de får til barna og eget beste, er velkjent – men ikke formålstjenlig. Er det én ting som forener liberalistene Friedrich Hayek og Milton Friedman, sosialdemokraten Einar Gerhardsen og den til tider konservative Jürgen Habermas, er det at jo mer du knytter ytelsene til målrettede tiltak, jo mer blir staten formynder og jo mer passiviseres mottakerne. Det å frata mottakere av velferdsytelser friheten til selv å disponere midlene er kilden til passivitet, ikke frihet fra den.

Boka er likevel anbefalt lesning, uavhengig av om du er på høyre- eller venstresiden i norsk politikk. Den er en lettlest innføring i en viktig utfordring som vi alle bør ta på alvor.

Advertisements

Leave a comment

Filed under anmeldelser

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s