Retningsløse vindkast

Skal konservative overbevise ikke-konservative om at de er den nye vinden, må de vise at konservatismen er bedre enn de beste versjoner av både liberalismen og sosialdemokratiet.

Anmeldelse på Minervanett 19. juni 2013.

Ny vind over Norge: 16 artikler om frihet og ansvar.
Hanne Nabintu Herland (red.)
Dreyer forlag, 2013

Høyresiden ruster seg for regjeringsskifte. Senest i rekken av bidragsytere er Hanne Nabintu Herland. For å peke ut veien for ”en ny konservativ renessanse” har hun samlet 15 konservative stemmer til å si sitt om frihet og ansvar. Prosjektet er spennende og ambisiøst, men evner ikke å peke framover. Om vi skal holde oss til vindmetaforen, likner boka mer på retningsløse vindkast.

Pessimistisk samtidsdiagnose

Boka motiveres av en pessimistisk samtidsdiagnose. Det gode samfunnet vi lever i står for fall, og ”vi er i ferd med å miste de historiske idealene som gjorde vår kultur sterk, konkurransedyktig og kvalitetsbevisst.” Konservatismen er derfor nødvendig, slår redaktør Herland fast.

”Hvorfor har vi ikke større respekt for individets frihet, privat initiativ og retten til å være annerledes?” spør hun på bokas første side. Andre problemer ved vårt samfunn som nevnes av bidragsyterne er en økning i ensomhet og mentale problemer, at vi ikke lenger bryr oss om hverandre, at vi får for få barn og at vi ikke er produktive nok.

Årsakene til denne forvitringen er flere, og de er gjensidig forsterkende, skal vi tro forfatterne: Staten, som har vokst seg for stor, sløver befolkningen og reduserer nestekjærligheten, og samfunnsutviklingen som går i retning av mer individualisme, egoisme, verdirelativisme, seksuell liberalisme og sekularisme. Sammen med innvandringen bidrar samfunnsutviklingen til en forvitring av de grunnleggende kristne verdier og at kjernefamilien oppløses.

Det er nok for konservative å ta tak i, med andre ord.

Liberal- eller verdikonservatisme?

Kort fortalt er boka delt i tre. Første del består av den intellektuelle redegjørelsen for konservatismen. Her dominerer de liberalkonservative stemmene, med bidrag fra blant andre Torbjørn Røe Isaksen, Nils August Andresen og Lars Roar Langslet. I del to og tre trekkes det opp til sivilisasjonskamp. Andre del definerer den moderne konservatismen med bidrag fra utelukkende verdikonservative stemmer. Samtlige bidragsytere, med unntak av Kristin Spitznogle, trekker kristendommen fram som det vesentlige fundament i felleskulturen. I tredje del får Sigurd Skirbekk, Hege Storhaug, Hallgrim Berg og Walid al-Kubaisi lov til å kontrastere norske verdier mot trusselen fra Islam.Framside-ny-vind

Det forfatterne er enige om, er at konservatismen er best egnet til å løse problemene vi står overfor. Boka etterlater likevel et inntrykk av at uenighetene mellom de liberalkonservative, og de verdikonservative, ledet an av Herland, er større enn enigheten. Til tross for at uenighetene til tider kan risikere å velte konservatismens felles grunnlag, adresseres de aldri, men blir liggende som et irritasjonsmoment gjennom boka. Her skulle bidragene snakket mer sammen.

For når de verdikonservative ønsker å reversere abortlovgivningen, stoppe alle bioteknologiske framskritt og stimulere til forlatte familieroller og kristendom, er de nødt til å trampe inn på det en stor andel av befolkningen, og kanskje de liberalkonservative, anser som deres rettmessige frihetsrom. På den annen side vil liberalkonservatismen ha for få tiltak til å stimulere til en felles, kristen kultur, om de verdikonservatives samtidsdiagnose er korrekt.

Leseren står derfor spørrende tilbake: Hva bør konservative mene om hijab i politiet og domstoler? Bør religiøse grupperinger som ønsker egen skolegang for sine barn, få lov til det? Er offentlige subsidier til barnehager en trussel mot familien? Hvor viktig er felleskulturen, og hvor langt kan samfunnet (staten) gå i å fortrenge subkulturer, og hvilke midler har en til rådighet?

Det er en betydelig svakhet at leseren gjennomgående ikke får svar på spørsmål som: ”hvordan bøter vi på problemene?” og ”med hvilke tiltak?”

Tvilsomt fundament

Det er likevel større problemer med boka. Dens største svakhet er at den ikke sannsynliggjør bokas utgangspremiss: at ”vi er i ferd med å miste de historiske idealene som gjorde vår kultur sterk, konkurransedyktig og kvalitetsbevisst”. Dette utgangspunktet gjør at vi er nødt til å finne tilbake til de historiske idealene, og gjør konservatismen til et naturlig sted å gå. Men om premisset ikke holder, faller løsningene med den.

Det er lite som tyder på at samtidsdiagnosen, som spesielt Herland tegner opp med hjelp av sosiologisk teori, holder i møte med virkeligheten.

Det er for det første klanderverdig at forfallsbeskrivelser ikke underbygges av annet enn påstander og anekdotisk bevis. For det andre er det lite som tyder på at samtidsdiagnosen, som spesielt Herland tegner opp med hjelp av sosiologisk teori, holder i møte med virkeligheten.

Det er vanskelig å studere effektene av store endringstrekk som sekularisering, men de forsøk som er gjort, tyder på positive effekter. Det er heller ingen grunn til å tro at den ensidige modernitetskritikken fra 1800-tallets sosiologer vil ha noe større prediksjonskraft nå enn den hadde den gang. Erfaringen har vist oss at mennesker finner mening også i de anonyme storbyene, og motbevist Nietzsches udødelige poeng: moralen lever videre, selv om ”Gud er død”.

Forfatternes manglende vilje eller evne til å sette seg inn i den foreliggende forskningen på områdene som behandles, utgjør en generell svakhet ved boka. Det eneste hederlige unntaket er Andresen, som i behandlingen av ekteskapsloven henviser til forskning på effektene av homofilt forelderskap.

Ideologisk skoledebatt

Én ting er samtidsdiagnosen. En annen er om konservatismen er den beste løsningen. I så henseende er en styrke ved boka kapitlene til Andresen og Røe Isaksen, som redegjør for konservatismens ideologi og metode.

Konservatismens troverdige menneskesyn, som fremhever menneskets feilbarlighet og ”gode” og ”onde” sider; dens forståelse av at mennesker skapes, formes og lever sine liv i det lokale; dens anerkjennelse av at også staten består av feilbarlige mennesker, og som derfor gjør maktdeling til et helt sentralt prinsipp; dens demokratiske kjerne som framhever at politikkens rolle ikke er å gå foran å lede befolkningen til det rette målet, men å endre lovene i tråd med de krav som vokser fram nedenfra; og til slutt dens pragmatiske natur, som gjør den godt egnet til å la seg informere av forskning og hensyn til hva som er mulig å få til, er alle gode grunner til å vurdere konservatismen som en seriøs ideologi og metode.

Andre ideologier karakteriseres gjennomgående i sin mest ytterliggående form.

En svakhet er derimot bokens behandling av alternative ideologier. Andre ideologier karakteriseres gjennomgående i sin mest ytterliggående form. Å vise at din ideologi bedre enn en ekstremt individorientert liberalisme eller en sosialisme kun Stalin ville kjent seg igjen i, er en øvelse du ikke en gang får poeng for i skoledebatter.

Et eksempel er Siv Jensens bidrag hvor vi får vite at Frp, i likhet med Høyre, ønsker ”å gi andre rett til å ta valg i sin egen hverdag”, i motsetning til de andre partiene som ønsker å ”ta valg i andres hverdag” og sosialistene spesielt, som ser ”befolkningen som et redskap for staten.” Neppe beskrivelser Arbeiderparti- og SV-politikere vil kjenne seg igjen i.

Skal konservative overbevise ikke-konservative om at de er den ”nye vinden”, må de vise at konservatismen er bedre enn både de beste versjoner av liberalismen og sosialdemokratiet, som begge tar på alvor utfordringene som denne boka skisserer. Dette er ikke utelukkende et filosofisk poeng. Det er disse retningene konservatismen konkurrerer mot i norsk politikk. Her stiller ikke en gang boka til start.

Beste og verste

Boka er på sitt beste når den framhever betydningen av sivilsamfunnet og tvinger deg til å reflektere rundt grensene mellom felleskultur og subkultur, mellom minoriteters frihet og flertallets syn på det rette. Også Langslets tanker om kulturpolitikk bør være nødvendig lesing for både høyre- og venstresiden. Å styrke kvalitetskultur, å spre finansiering på flere kanaler og redusere dagens uproporsjonale nynorsksatsing på bekostning av bokmålet, er alle gode tiltak. Det samme gjelder al-Kubaisis redegjørelse for den norske Wergeland-inspirerte nasjonalisme, som i kontrast til den tyske, ekskluderende nasjonalismen virker inkluderende. Artikkelen innehar viktige refleksjoner som burde diskuteres grundig.

De gjesper langt inn i Høyres hus.

Boka er dårligst når toppolitikerne snakker. Å kaste gode verdier opp i lufta og si at du er flink til å oppnå dem, imponerer ikke en eneste utenfor menigheten. Og selv for menigheten er det lite å ta tak i. Når Erna Solbergs grunnverdier er at ”uansett hva ditt utgangspunkt i livet er, hvem foreldrene dine er, skal vårt samfunn gi deg muligheter til å leve ut ditt talent, dine drømmer og dine ambisjoner”, så gjesper de langt inn i Høyres hus.

Det er synd at politikere som klager så mye over at medieplattformen ikke gir dem plass til å tenke langsiktig, trekke de lange linjer og diskutere de grunnleggende verdier, ikke gir mer interessante bidrag når de først får sjansen i bokform. Vi får håpe at det er valgkampen som krever sin tid, og at ikke tønnene faktisk er tomme.

Det er ingen tvil om at det blåser nok fra vest til å lage høyrebølge foran Stortingsvalget i høst. Om Herlands bok vil avgjøre styrken, retningen eller farten på denne, er derimot tvilsomt.

Advertisements

Leave a comment

Filed under anmeldelser

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s