Ian Burumas «År null» er ei bok om det ekstraordinære året da alt måtte returnere til normalen.
Bokanmeldelse i Dagbladet 18. mars 2015.
Andre verdenskrig varte i grusomme seks år. Over 60 millioner mennesker ble drept i krigen som omfattet nesten samtlige av verdens land.
Men som den nederlandske akademikeren Ian Buruma viser i den fabelaktige boka År null: En fortelling om 1945 var begivenhetene på ingen måte over i 1945.
Tvangsrekruttert
Historien begynner i 1941 da Burumas far begynte å studere jus i Utrecht. Like etter ble han tvangsrekruttert til arbeid for tyskerne, blant annet i «en avskyelig liten konsentrasjonsleir». Burumas far overlevde krigens herjinger og gjenopptok studiene i Utrecht i 1945.
Sadistiske innvielsesritualer i studentforeningene fortsatte, selv om flere av studentene nok var traumatiserte etter liknende behandling under krigen. Den tilsynelatende uaffekterte måten faren og hans medstudenter gikk tilbake til normalen på er det som har inspirert Buruma til å skrive boka.
Spørsmålet som driver boka er hvordan land og mennesker som var så herjet kunne returnere til hverdagen og bygge landet på nytt.
Buruma svarer på glitrende vis ved å sy sammen enkelthistorier som gir oss et innblikk i hvordan det var å gjennomgå de sentrale hendelsene i det viktige året 1945 – et år som ikke har fått det nærstudiet det fortjener, der det ligger inneklemt mellom andre verdenskrigs grusomheter og den etterfølgende kalde krigen.
Bokas ramme
Det er viktig å forstå bokas ramme. Burumas bok er ikke et forsøk på å forklare hele etterkrigshistorien. Det er 1945 som er tema for boka, et år han forholder seg relativt strengt til.
En styrke med denne vinklingen er at vi virkelig får føle begivenhetene på nært hold. Med sine mange fortellinger om det å leve i en istykkerskutt verden som forsøker å komme seg videre, gir boka et godt og troverdig bilde av følelsen og utfordringen ved å leve i en slik verden.
En svakhet er at det blir mindre plass til å sannsynliggjøre hvordan hendelsene kom til å bli og hvordan de igjen påvirket sin ettertid. Buruma peker stadig framover, men sammenhengene sannsynliggjøres i liten grad.
Som litterært produkt og populærvitenskapelig framstilling er den likevel en slager. År null kan leses av akademikeren så vel som den som ønsker noe lettlest i påskeferien.
Boka starter med en smak av den lenge etterlengtede frigjøringen. Buruma tegner bilder av de erotiske og nærmest maniske scenene når lokale kvinner over hele Europa kaster seg i armene på deres frigjørere; en scene han sammenlikner med «det som skjedde rundt tjue år seinere, da The Beatles dukket opp».
Som Buruma forteller var det flere land hvor kvinnene fra offisielt hold aktivt ble oppmuntret til å ta imot soldatene med bokstavelig talt åpne armer. Antallet kjønnssykdommer og barn utenfor ekteskap ble resultatet.
Fem ganger så mange var lagt inn på sykehus i Paris for kjønnssykdommer i 1945 som i 1939. I 1946 ble over sju tusen barn født utenfor ekteskap i Nederland.
Men den seksuelle frigjøringen skulle vente på seg ytterligere tjue år. De konservative motkreftene ble for sterke. 1945 ga likevel et liten smakebit på hva som skulle komme. Krigsåra var heller ikke uten virkning.
Stemmerett
Allerede i 1944 fikk franske kvinner stemmerett, og i åra etter fulgte italienske, japanske, rumenske, jugoslaviske og belgiske kvinner etter. Dette er bare ett av flere eksempler på hvordan krigen formet vår utvikling.
Også i konsentrasjonsleirene så vi primærbehovene melde seg, men der har den seksuelle omgangen mer alvorlige undertoner. Det var ikke bare lysten, men hensynet til folkets overlevelse, som drev de tidligere fangene til seksuelt samkvem.
I Burumas ord: «Folk føte det som en plikt å avle så mange barn de maktet. Kjønnslivet var ikke bare til glede og nytelse; det var et forsvar mot utryddelse.»
I en av de mer bevegende, men bisarre, fortellingene i boka, blir store mengder leppestift sendt til Bergen-Belsen bare uker etter at leiren ble befridd. Et lite, men enormt viktig, tegn på menneskeliggjøring, skulle det vise seg: «Kvinner lå i sengene uten sengetøy og uten nattdrakt, men med skarlagensrøde lepper … Endelig hadde noen gjort noe som fikk dem til å føle seg som individer.»
Buruma får tydelig fram hvordan de mest grunnleggende behov forsøker å mettes i månedene som fulgte frigjøringen. Det handlet ikke bare om sex. Folk gikk over lik både for å skaffe mat på bordet og for å ta hevn; noe de såkalte «horisontale kollaboratørene», «tyskertøsene», kvinnene som hadde ligget med fienden, fikk oppleve.
Det er kanskje spesielt skildringene av hevnen som får håret til å reise seg på armene. Men som Buruma tydelig får fram; hevntørsten var ikke bare drevet av uorganiserte menneskemasser. Det var også et resultat av ideologi og klasseforakt, og ikke minst maktkamper som ble styrt fra topp.
Buruma viser godt hvordan statslederne balanserte mellom idealisme, blant annet i byggingen av FN og EU, og kjølig realisme, som blant annet resulterte i at Roosevelt og Churchill med viten og vilje tillot Russland å utøve folkemord.
Fortellingene om britenes deltakelse i å sende kosakkene på tog mot den sikre død, er rystende.
Liberalist
Buruma er god når han lar oss kjenne på de umulige vurderingene folk måtte ta i oppgjøret med ondskapen. Tyskland og Japan skulle demilitariseres, «denazifiseres» og demokratiseres. Folket trengte gjenopprettelse, rettferdighet og hevn. Nazistene og andre overgripere måtte straffes. Men skylden var så spredt at et reelt oppgjør ville lammet gjenoppbyggingen; hensynet til det sistnevnte ble derfor rådende.
Denne sentrale lærdommen i statsbygging så dessverre ut til å være glemt da amerikanerne kvittet seg med hele Saddam Husseins apparat etter okkupasjonen av Irak og dermed sendte landet ut i kaos.
Buruma, som den empatiske liberalisten han er, avslutter boka på en nostalgisk note: «De av oss som ble født i Vest-Europa, eller i Japan, kunne lett ta for gitt det våre foreldre hadde bygget: velferdsstaten, økonomier som bare lot til å vokse og vokse, internasjonal rett, en «fri verden» beskyttet av en tilsynelatende uangripelig amerikansk hegemoni», men legger til: «Det skulle selvfølgelig ikke vare. Ingenting gjør det.»
Her er nok Buruma for pessimistisk. Til tross for økende ulikheter og en oppsving i kriger de siste par åra, lever stadig flere relativt fredfullt og godt i en verden som fikk flere av sine sentrale pilarer bygget i året 1945. Burumas bok gir oss flere grunner til å bli imponert over resultatet.
Aksel Braanen Sterri 